Tekster/Texts
Prosjekter/Projects

"Avgrenset og grenseutvidende" english version
Noen refleksjoner omkring Therese Christensens maleri
skrevet av Anne Karin Jortveit 2004.

Det sies at postmodernismen forandret ordet «hva» i kunsten til ordet «hvordan». Det skulle ikke lenger hete «hva betyr dette», men «hvordan betyr dette». Tegn og betydning skilte lag, og kom i fri flyt i forhold til hverandre. Innhold ble overflate, alvor ble underholdning. I og med postmodernismens utbredelse i kunsten falt normer, genrene ble sprengt i stykker - «alt» kunne være lov. Denne vendingen ble av de kritiske vurdert som et fall, fra en etisk orientert - til en nytelsesorientert tilnærming til kulturelle uttrykk.

Dette er den upolerte og populistiske kortversjonen av en tidsånd de fleste aktive kunstnere i dag, på en eller annen måte, har vært i kontakt med. Som billedkunstneren selvsagt vet, slike kortversjoner sier fint lite om nyansene, variasjonene, mangfoldet og de komplekse aktivitene i et kunstnerisk uttrykksfelt, og hva dette bringer med seg av utforskning og viten.  Dette «hvordan» ble også sett på som en unik mulighet til å frigjøre den kunstneriske prosessen. Å kunne arbeide med uforutsigbare spenninger, bygge opp nye vokabularer, forske i sammenstillinger av fysiske, følelsesbetonte og mentale aspekter, og uten å bli beskyldt for verken å vende alvoret, de menneskelige erfaringene eller den dypfølte innsikten ryggen. Noen klarer nemlig å drive «hvordan» til et punkt hvor noe uventet blir synliggort, og der uforutsigbare momenter oppstår. Noen klarer å bygge broer mellom historisk og institusjonell kunnskap, samtidig som evnen til å bevege seg bort fra tradisjonelle grenser også er ivaretatt. Maleren Therese Christensens kunstneriske praksis hører til disse.

Christensen arbeider med maleriet både som en intellektuell aktivitet, og som en kroppslig-estetisk opplevelse. Disse sidene er hos henne uløselig knyttet sammen. I den formale og materielle tilnærmingen problematiseres maleriet som maleri, samtidig som  hun er genuint opptatt av en utforskning omkring den avgrensede flatens muligheter. Her befinner hun seg i forlengelsen av en malerisk tradisjon, men uten at hun viderefører en korrekt og statisk utgave av overleverte visuelle normer.  Dette er et maleri som fritt og lekent arbeider for å utvikle og styre egne, individuelle prosesser. Det innehar et sterkt nærvær: en balansegang mellom de konkrete materialene og evnen til å løfte dette til sanselige og erfaringsutvidende opplevelser. Maleriet er både mettet av visuelle hendelser, og har ivaretatt en transparent letthet. For meg som mottaker er dette en del av spenningskomplekset ved det å møte et levende og pustende maleri. Møtet blir visuelt multippelt.

Men kan et abstrakt uttykk berøre noe som har med menneskets virkelighet å gjøre? Er det interessant sett i lys av en type relasjonell lesning? Jeg opplever at Christensens visuelle valg nettopp fungerer på en overgripende og inkluderende måte. Det er som om jeg kan «snakke» med maleriene hennes uten at jeg verbalt fomer så mye som et fonem. De snakker tilbake til meg, og samtalen er, forunderlig nok, glassklar og fullt ut forståelig. Sammenstillingene, bevegelsene og energiene mellom fargene og de åpne og pulserende strukturene utgjør til sammen et potensielt og grenseutvidene malerisk rom. Det innehar en opprettholdt energi som på en måte opptrer visuelt selvsikkert, samtidig som det også gis rom for det fabulerende og lekende - i strek, fargefelt, drypp og linjer. Det kan minne om en bevegende kropp, der ingenting stanser opp, der den ene bevegelsen overtas av en ny, og bringer kroppen videre i nærmest umerkelige overganger. Christensen er med andre ord en poetisk materialist. I de amøbiske formene, den rennende malingen og de tilsynelatende umiddelbare fargenedslagene er også sporene etter et sanselig og opplevende subjekt tilstede. Det er et maleri som på et poetisk plan både er spørrende og konstaterende, og som derigjennom åpner seg opp overfor en omverden. Men her er ingen ferdige forestillinger om et budskap, man må gi av seg selv for å ta del. Overfor dette utfordres virkelig mottakerens evne til bevissthet og tilstedeværelse.

Christensens arbeider er som et snitt i tid, som om hun har grepet inn i en visuell strøm, for så å gå inn i dybden av hva dette kan innebære. Det skaper et rom som er åpent, potensielt, og stadig nytt. Lukker jeg øynene et sekund har det på en måte skjedd noe underveis og gir meg ny innsikt ved neste blikk. Dette skjer fordi hun ikke vektlegger noen momenter på flaten av maleriet. Alt er like viktig for helheten, om enn det er en minimal fargeform eller en lang linje. Hun velger derigjennom å arbeide i det nøytrale kvadratiske formatet. Men dette nøytrale utelukker ikke en humanistisk tilnærming. Kvadratet er ikke bare en geometrisk eller teknisk relatert form , det er også direkte knyttet opp til mennesket. Kroppen ble skrevet inn i et kvadrat allerede i Renessansen. I dette formatet ble menneskekroppen definert, samtidig som den folder seg ut og strekker seg mot den geometriske formens ytterkanter, som for å utfordre den, og ta bolig i den.

I likhet med formatet, er også de fleste titlene hos Christensen nøytrale - inntil det nødtørftige. Møter mellom mottaker og maleri tar derfor ikke veien omkring en verbal inngang. For mange kan dette være vanskelig. Her finnes intet sikkerhetsnett eller forberedelser før man står  overfor selve verket. Det finnes heller ingen narrative strekk i maleriene, ingen begynnelse eller slutt for oss å postulere. Vi tar i stedet fatt i maleriet, som på en indeksikalsk måte: det er en vev, et nettverk av linjer, og innehar flerfoldige lag vi kan følge og bevege oss inn i. Dette har igjen med hvordan opplevelsen av maleriet blir både en fysisk og mental opplevelse. Det er ikke bare det vurderende øyet som tar kontakt, hele kroppen blir med inn i denne kompleksiteten av samspillende elementer. Dette avdekker et tilbud til oss: vi blir med-skapere mer enn passive mottakere.

Christensens arbeider åpner derigjennom opp for en visuell lyst, idet de retter seg mot mottakerens sansende kropp. Forholdet tii den fysiske overflaten er, i forlengelsen av dette, interessant. Idet hun legger pigmenter og lim på upreparerte lerreter, er det likevel ikke et lag som «legges på». I stedet sammensmelter farger, bindemiddel og tekstil. Lerretet suger fargen til seg, trekker den inn og gir et transparent og gjennomskinnelig inntrykk. Underlag og overflate har fusjonert, og både eksponerer og tildekker i fargerommets mangfold.

Opplevelsen av å bli tatt med i et visuelt nettverk, kan også minne om rhizom begrepet. Dette ordet kan oversettes med et innviklet system av røtter, ganger og forbindelseslinjer. Det har gjerne vært tatt i bruk for å karakterisere en samtidskunst som er flertydig, prosessuell og som står i motsetning til en hierarkisk tenkning. Det har å gjøre med et kunstnerisk felt av spenninger og stadig kryssende punkter, en kunst med mangfoldige innganger og utganger, som likestiller sine elementer og som ikke vektlegger et verdiladet sentrum. Slik kan også Christensens malerier oppfattes idet de, på en flerfoldig måte, åpner seg opp fra et hvilket som helst sted på flaten. Man kan også tenke seg at de kunne strekke seg utover sin egen ramme, der linjene imaginært forsetter utover og utover. Men med en gang dette er tenkt, er vi også tilbake igjen, holdt fast i flatens håndgripelige kraft. Hva er et innhold? Hvordan er en estetisk samtale, synes å være spørsmål maleriene kretser rundt.

Christensen leker med virkemidlene på en dyptfølt måte. Detter er langt fra den postmoderne ironiens område. Jeg blir aldri usikker på om jeg har tatt de «rette brillene» på overfor hennes arbeider. Jeg behøver heller ikke være redd for at jeg har gått glipp av noe jeg burde ha sett eller forstått. I stedet entrer jeg en dialogisk situasjon der malerienes visuelle utsagn utgjør et uforbeholdent og sjenerøst betydningsrom.

Det magiske med den kunsten som fanger vår oppmerksomhet og som aktiviserer våre estetiske evner, er at den i tillegg kommer til oss som innspill rundt menneskelig erfaring. Den interessante kunsten er den som skaper en etterklang, planter noe i oss som blir med videre, også lenge etter at selve det konkrete møtet fant sted. Det er på denne måten  jeg møter Therese Christensens maleri.

Anne Karin Jortveit

"Selvstendige ekspresjonister"
Therese Christensen og Dag Thoresen
Skrevet av Peter Serck i Morgenbladet 13. november 1998.

Om Therese Christensen:

... En mykere, og fremfor alt non-figurativ form for abstrakt og uttrykksladet maleri sees hos Therese Christensen - en forbløffende rikdom av valører i farger og temmelig frittflytende former; en ganske åpen struktur som overlater mye til tilskueren. En av flere inspirasjonskilder synes å være Olav Christopher Jenssen, men Therese Christensen står på egne ben.

Kanskje er den beste betegnelsen lyrisk ekspresjonisme. Maleriene utmerker seg med fraværet av hierarkiske strukturer, og en gjennomgående fin (men ikke overforfinet) harmoni, med samspill mellom ulike felter. Vertikale og horisontale mønstre, i forgrunnens billedflate så vel som i sjikt bakover mot en illusorisk fjernhet. I enkelte av småbildene - som står i serier - er svarte, irrgrønne og hvite strøk utført med en nennsom sikkerhet og magisk kraft, som likevel har så pass stor varhet at man vanskelig kan beskylde dem for å være av den prangende, "heroiske" varianten.

Therese Christensen gir en sanselighetens dimensjon; løst svevende abstrakte figurer, riss, områder der malingen har skilt seg osv., en følsomhet som utfordrer i kraft av mangelen på enhver opplagt struktur. Svakest er hun faktisk når hun forsøker seg på en uttalt balanse - som i "Suspendert balanse", der bildet kløves nesten på midten, og det med litt for stor tydelighet. Den vesentlige utfordringen ligger i å befinne seg i den grensesone mot det tomme som Therese Christensen utforsker, et univers som likevel ikke er uten lover, og som er bærer av intet mindre enn det vi med et i dag dessverre tynnslitt ord kan betegne som verdier.

For her ligger verdiene nettop i fraværet av det åpenbare, og det ville heller ikke være rettferdig å kalle disse arbeidene "dekorative", ja, de er ikke engang "smaksbetonte". De unndrar seg ganske enkelt de slitte kategoriene. Samtidig forsøkes det heller ikke med noen overveldelse av synsinntrykket. Det er som om de hadde karakter av å være ren og alminnelig tilstedeværen, nesten uberørt av en bestemt vilje. Her finnes ingen entydig mening.

Om vi ser på utstillingene - Dag Thoresen og Therese Christensen - som en helhet, minnes vi om uendeligheten av muligheter som ekspresjonismen har, som form , og dermed som formidler av verdier av perseptiv, emosjonell, fantaserende og intellektuell art. Det burde gjøre oss skeptiske til benyttelse av begrepet ekspresjonisme som sekkebetegnelse; en uutømmelig, åpen innholdsrikdom er forvaltet med en blanding av dristighet og omhu hos Christensen.

Peter Serck